Jeg har gått ut høyt og sakt ifra om mitt sportslige mål i 2013. Nå stiller jeg meg følgend spørsmål.
Hvorfor skal jeg sykle fra Trondheim til Oslo om 212 dager ?
Hva er motivasjonen til å trene i nesten et år for å ha det vondt? Pine seg selv gjennom 540 kilometer? Gå igjennom himmel og helvete på 24 timer? Slit, blod, svette og tårer?
Er jeg redd for å bli gammel? Ønsker jeg å vise for alle at jeg KAN? Er dette 45 års krisen? Hva ønsker jeg å oppnå? Hvorfor går jeg ut å sier og skriver om dette?
Jeg husker første gang jeg syklet de første meterne alene uten støtte? Husker følelsene som sitret i kroppen min!
Lykkefølelsen. Frihetsfølelsen. Stolthetsfølelsen. Spenningen. Begeistringen.
Dette øyeblikket, som varer noen få sekunder, har fulgt meg som et minne om en fantastisk opplevelse. En opplevelse av å mestre noe som hittil har vært ukjent for meg. For mine sønner og nå Linus på 5 år er disse opplevelsene hverdagslige, og en del av det å vokse opp. Linus møter det «ukjente» uten frykt. Både på godt og vondt møter han det «ukjente» uten erfaringer om hva som kan gå galt.
For meg gjelder det kanskje å finne tilbake til denne balansen mellom å leve med det «kjente» og utfordre det «ukjente». Møt det ukjente med begeistring, og ikke la erfaringer fra fortiden styre hele fremtiden!. For sist gang i 1995 når jeg syklet "Den store styrkeprøven", å selv om jeg kom i mål etter 29 timer. Husker jeg ikke stort fra Dombås til mål, bare smerte helvete. Men man kan vel ikke forvente annet når man kjøpte sykkelen 3 uke før start.
Egentlig er ikke utfordringen min det å sykkel fra Trondheim til Oslo, men det å ta de første tråkkene mot målet. I denne fasen opparbeides frykten i meg. Frykten for hva endringene kan gjøre med meg. Frykt for å bli sliten. Frykt for å bli impotent. Frykt for smertene. Frykt for å mislykkes.
Mine Forventninger handler om å godkjenne hvem jeg er og hvilken vei jeg ønsker å gå. Dette handler i stor grad om å bli kjent med meg selv; kanskje den ukjente siden av meg igjen.
I denne sammenhengen er følelsen av mestring (trening) avgjørende for det endelige utfallet. Mestring kan sammenlignes med å ha kontroll. I motsatt fall kan det å miste kontrollen skape frykt og angst. Kontroll handler om å vite hvor jeg står i dag i møte med ”det ukjente” i morgen. Ved å mestre dagen i dag, så kan jeg opparbeide energi til å møte morgendagen. Energi til å møte denne utfordringer det er ved å sykkel de 540 km.
Ved å godkjenne og erkjenne utgangspunktet mitt som var forferdelig dårlig, elendig kondis, røyket 25 sigaretter om dagen, drakk ofte øl og rødvin, en kropp i forfall. Snakket oftere og oftere om hvor bra form jeg hadde vært i. At jeg hadde syklet den store styrkeprøven, vært norgesmester i svømming, løpt Oslo halvmarathon 10 ganger, osv osv.
Jeg må stille trenings krav til meg selv som gjør at jeg hver dag tar de små stegene oppover og fremover mot det målet man har. Ingen andre enn meg selv kan stille disse kravene. Fokuser på en og en kilometer, fremfor å se for seg hele turen fra Trondheim til Oslo. Målet er klart definert, men det er veien mot målet som er utløsende for mestringsopplevelsen.
Så nå Gleder jeg meg over veien mot målet. Det er tross alt i denne prosessen jeg tilbringer mesteparten av tiden.
«Livet kan sammenlignes med å sykle.
For å holde balansen må man fortsette å bevege seg fremover.»
Albert Einstein
