Revnende likegyldig om du er alene, eller har en flokk andre syklister rundt deg.
Revnende likegyldig om sola skinner i nakken, eller om regnet pisker hardt mot ansiktet.
Bakken vil alltid være like bratt, girene vil alltid føles like tunge, og de slitne beina vil alltid jobbe mot deg.
Så du er overlatt til deg selv, og ditt eget hode, hvor alt sitter. De siste kreftene du må hente, fra det innerste garderobeskapet i bakhodet. De siste fandenivoldske tankene av energi, som gjør det i stand til å brekke deg opp, og fram.
Luft, lyder av metall mot metall, og gummi mot asfalt. Du enser det såvidt, men all fokus handler nå om å komme seg opp. Og hva venter på toppen?
Ingen premie, ingen podiedame, og ingen anerkjennelse.
Bare tanken om at du vant.
Din egen konkurranse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar