Vi er alle forfattere, av vårt eget liv.

Livet er den vanskeligste oppgaven vi får. Den viktiste oppgaven, og den mest verdifulle. Her får vi bare ett forsøk, og bør gjøre så godt vi kan. Ikke fordi andre skal vurdere, kritisere og sette karakter på det, men fordi resultatet av denne oppgaven avgjør din skjebne. Som i alle andre oppgaver, er det forventet, og plass til, feil. Det er lov å bomme på deler, misstolke og ha et eget perspektiv. Det er viktig å se ting med dine egne øyne. Det er tross alt din oppgave. Du avgjør hva som skal være med og hva som ikke skal være med. Du avgjør selv hva som er viktig, og mindre viktig. Hvem sine meninger som får ta plass, hvem sine meninger som må vike. Innledningen styrer vi ikke så mye av selv. Men vi får noen retningslinjer. Fakta finnes i form av sammfunnet. Det er normer og regler som man forventer at man skal følges. Drøftingen er det du selv som står for, helt og holdent. Du kan dra inn synspunkter, fakta og sitater, men det er du som avgjør hva som står sterkest. Hvor hovedfokuset skal være, hva du synes er interessant, og viktig i livet. Konklusjonen får vi se litt etter litt iløpet av oppgaven. Det er aldri forsendt å gjøre om på denne oppgaven. Vi skriver med penn, så vi kan ikke gjøre om på det som er gjort. Men vi kan vri det om etterhvert som vi fortsetter. Vi kan vinkle oss tilbake på rett spor. Vi er forfatteren, vi holder pennen og vi er ansvarlige for at dette blir den beste oppgaven vi noen gang har jobbet med