Vi kan godta de negative tankene

Irriterer du deg ofte over mennesker som det virker at alt er så forbanna bra med? Syntes du noen er påtatt positive? "Ja det er meg det", Jeg er et positivt menneske, jeg lever et godt liv.. Og har ingen bekymringer. Vel, nesten.. men ikke helt sant.

 
Jeg kjenner tvilen, smerten og frykten noen ganger.. Men, det er et stort MEN.. Jeg godtar de følelsen, så gir jeg slipp på dem.. Jeg godtar at jeg tenker negative tanker, med det gjør meg ikke til et dårligere menneske. Det er det vi mennesker er redd for.. Vi dømmer oss selv for hardt og har vanskeligheter med å komme ut av det negative. . Men nå skal du få hør en god nyhet av meg. Du er unik, du er fantastisk og det er bare en av deg i hele verden. Ja, med alle dine feil og mangler er du vidunderlig og et sjeldent menneske. Du er så Unik at du tilogmed var den kjappeste sædcella av mange Millioner.

Vi har et valg. Om vi lar de negative tankene overmanne oss, la oss falle ned i møkka, der det er noe galt med alle mennesker rundt oss, Alt er andres skyld, Vi selv er ikke bra nok, osv osv . Eller vi kan , Hør her.. NÅ KOMMER DET BESTE.. - Vi kan godta de negative tankene.... tillate oss å kjenne på den, MEN så må vi gir slipp på den.

På denne måten vokser vi som mennesker. Ta kontroll over våre egne følelser og tanker IKKE lag store drama ut av dem.. Da vil vi merke stor forandring, og vi vil være på en vei som skaper fantastisk mye glede i livet vårt.

Positivitet avler mer positivitet 

fellesnevnere på "lykkelig"?

Jeg skrev "Er du lykkelig" og fikk noen fantastiske kommentarer, så jeg har brukt litt tid til å tenke mer igjenom dette.  Jeg har stillt meg selv følgende spørsmål: Finnes det noen fellesnevnere på "lykkelig"? eller varierer dette fra person til person?
Svar: Jeg tror det finnes noen fellesnevnere hos de fleste av oss? Å så langt har jeg formulert dette ned til følgende:

Lev mest mulig i harmoni med deg selv og dine nærmeste. Ikke ergre deg over ting som ligger utenfor din kontroll, men si ifra og gjør noe der du har mulighet til å påvirke. Ikke irritér deg over småting som egentlig ikke betyr noe til eller fra. Men kanskje viktigst av alt - fokusér mer på de positive tingene, på det du skal gjøre og gjør det, istedenfor å konsentrere deg om det du ikke bør gjøre. Vi tenker dessverre så altfor lett i negative baner istedenfor å tenke positivt.

Fryd deg over de små ting. Bruk sansene dine. Gled deg over å kunne gå en tur i vakker natur, nyt synet av en flott solnedgang, lytt til lyden av bølgeskvulp og kjenn hvor beroligende det virker, kjenn hvor godt det lukter etter en regnskur, hør på fuglene som synger, løp eller ta en sykkeltur ut i naturen og kjenn hvor godt det gjør for kroppen. Ta en tur til byen, sett deg ned i en park eller på en kafé, betrakt det yrende folkelivet og menneskene rundt deg. Les en avis eller en god bok, drikk en kopp med deilig, nytrukket kaffe eller nyt et glass med rødvin. Sett pris på et godt vennskap. Kort sagt; Nyt livet mens du kan.

Mulig man burde ha laget seg en "lykklig regel liste" med punkter over de ting man skal gjøre.  kristene har de 10 bud og buddistene de 5 leverereglene. osv. Men hva med en egen lykklig regel liste???? i tilegg. eller finnes dette alt ??? (Skal tenke ut min egen.)

143,5 cm = Lykkelig ekteskap

143,5 centimeter

143.5 centimeter er avstanden mellom jernbaneskinnene og som brukes av hypermoderne høyhastighetstog, fastsatt av de gamle romerne. Som var de første store veibyggerne, som bestemte dette. Og hvorfor? Stridsvognene Deres ble trukket av to hester, å når man plasserer to hester av den rasen de brukte på den tiden, ved siden av hverandre, legger de beslag på 143,5 centimeter. når man bygget de første jernbanevognene, brukte de den samme redskapene som ble bruk til å lage hestevogner. Denne avstaden berørte til og med konstruksjon på romfergene. De amerikanske ingeniørene mente at brennstofftankene burde vært bredere, men de ble produsert i Utah og måtte transporteres til romfartssenteret i Florida og hadde den vært bredere, ville de ikke gått gjennom tunnelene

Og hva har dette med ekteskapet å gjøre?

Når man gifter seg, skal man gå side ved side som to jernbaneskinner som følger nøyaktig denne sporvidden. Selv om den ene kan trenge å holde litt større eller mindre avstand enkelte ganger, bryter dette med regelen. Regelen er slik: vær fornuftige, tenk på fremtiden, ikke prøv å eie den andre personen for da krysser sporene seg og det blir en avsporing. Dere kan ikke endre på noe, Dere må være som jernbaneskinner, som har den samme avstanden mellom seg så vel ved første stasjon som midtveis og ved endestasjonen, La ikke kjærligheten få forandre seg, la den verken vokse seg større i begynnelsen eller avta midtveis – det er altfor farlig. Gå videre mot fremtiden, dere vil bli lykkelige med 143,5 centimeter avstand fra hverandre. Gi hverandre avstand.

Paulo Coelho

Tekster som rører meg

Noen ganger leser man andre menneskers historier eller tekster som er så rørende at de gir deg en klomp i magen. Den følgende teksten gjorde noe med meg.

Det er en ektemann som har skrevet dette:
Jeg kom hjem om kvelden, og min kone hadde servert middag, jeg tok henne i hånden og sa: ”- jeg har noe jeg må fortelle deg”. Hun satte seg bare ned og spiste stille. Jeg observerte smerten i øynene hennes.Plutselig visste jeg ikke hvordan man åpner munnen. Men jeg måtte la henne vite hva jeg tenkte. ”Jeg vil ha en skilsmisse”, sa jeg helt rolig. Hun så ikke ut til å bli særlig irritert av mine ord, i stedet spurte hun meg stille “hvorfor?”Jeg unngikk hennes spørsmål, og dette gjorde henne sint.
Hun kastet bestikket sitt og ropte til meg “Er du ikke en mann!?” Den kvelden snakket vi ikke med hverandre. Hun gråt. Jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med vårt ekteskap. Men jeg kunne ikke egentlig gi henne et tilfredsstillende svar, hun hadde mistet mitt hjerte til Jane. Jeg elsket henne rett og slett ikke lenger. Jeg syntes bare synd på henne.Med en dyp følelse av egen skyld, utarbeidet jeg en skilsmisseavtale som sa at hun kunne beholde huset vårt, bilen og en 30 prosentandel av selskapet mitt. Hun kikket på den, og deretter rev hun den i stykker.
Kvinnen som hadde brukt ti år av sitt liv med meg hadde blitt en fremmed. Jeg syntes synd på henne.Bortkastet tid, ressurser og energi, men jeg kunne ikke ta tilbake det jeg hadde sagt, for jeg elsket Jane så høyt. Til slutt skrek hun høyt til meg, og egentlig var det dette jeg hadde forventet. For det å se henne gråte var faktisk en slags frigjøring. Ideen om skilsmisse, som hadde besatt meg i flere uker syntes å være fastere og klarere nå.
Den neste dagen kom jeg hjem veldig sent, og jeg fant henne sittende og skrive ved bordet. Jeg spiste ikke kveldsmat, men gikk rett i dvale og sovnet veldig fort fordi jeg var trøtt etter en begivenhetsrik dag med Jane. Da jeg våknet om natten, så satt hun fortsatt der ved bordet. Jeg visste bare at jeg ikke brydde meg, så jeg snudde meg bare og sov videre.
Dagen etter presenterte hun sine skilsmissevilkår: – Hun ville ikke ha noe fra meg, men trengte en måneds varsel før skilsmissen. Hun ba om at i denne ene måneden skulle vi kjempe sammen for å leve et så normalt liv som mulig. Hennes grunner var enkle: sønnen vår hadde sine eksamener i en måneds tid fremover, og hun ville ikke at vi skulle forstyrre ham med vårt ødelagte ekteskap.
Dette var i grunnen greit for meg, men hun hadde noe mer på hjertet.. Hun spurte meg om å huske hvordan jeg hadde båret henne inn i huset på vår bryllupsdag. Hun ba om at jeg kunne gjøre det samme hver dag i en måned. Jeg skulle altså bære henne ut av soverommet vårt til inngangsdøren hver eneste morgen. Jeg trodde hun var blitt gal. Bare for å gjøre våre siste dager sammen utholdelig, så aksepterte jeg hennes merkelige forespørsel.
Jeg fortalte Jane om min kones betingelser. Hun lo høyt og syntes det var absurd. ”Uansett hva slags triks hun bruker, så må hun jo innse denne skilsmissen”, sa hun hånlig.
Min kone og jeg hadde ikke hatt noe kroppskontakt etter at mine intensjoner ble bragt for dagen. Så da jeg bar henne ut på den første dagen, var vi begge litt klønete. Vår sønn klappet bak oss, “pappa holder mamma i armene”. Hans ord brakte meg en følelse av smerte. Fra soverommet til stua, så til døren. Jeg gikk over ti meter med henne i armene mine. Hun lukket øynene og sa lavt, “ikke fortell vår sønn om skilsmissen”. Jeg nikket, litt opprørt. Jeg satte henne ned utenfor døren. Hun gikk for å vente på bussen til jobb. Jeg kjørte alene til kontoret.
På den andre dagen gikk alt mye lettere. Hun lente seg inntil brystet mitt. Jeg kunne kjenne duften av blusen hennes. Jeg innså nå at jeg ikke hadde sett særlig nøye på denne kvinnen i lang tid. Jeg skjønte at hun ikke var ung lenger. Det var fine rynker i ansiktet hennes, og håret hennes hadde grånet. Vårt ekteskap hadde slitt på henne. Et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg hadde gjort mot henne.
På den fjerde dagen, da jeg løftet henne opp, så fikk jeg en følelse av intimitet. Dette var kvinnen som hadde gitt ti år av sitt liv for meg. På femte og sjette dag, innså jeg at følelsen av intimitet vokste igjen. Jeg fortalte ikke Jane om dette. Det ble lettere å bære henne ettersom måneden gled forbi. Kanskje denne daglige treningen gjorde meg fysisk sterkere.
Hun skulle velge hva hun skulle ha på seg en morgen. Hun prøvde på ganske mange kjoler, men kunne ikke finne en som passet helt. Så sukket hun, “alle mine kjoler har vokst seg større”. Jeg innså plutselig at hun var blitt så tynn, og det var grunnen til at jeg kunne bære henne mye lettere.
Plutselig slo det meg … hun hadde gjemt så mye smerte og bitterhet i sitt hjerte. Ubevisst strakk jeg ut hånden og rørte ved hodet hennes.
Vår sønn kom inn og sa, “pappa, er det ikke på tide å bære mamma ut?”. – For ham var dette blitt en viktig del av livet. Min kone gestikulerte til sønnen vår om å komme nærmere, og hun klemte ham tett. Jeg snudde ansiktet vekk fordi jeg var redd jeg skulle ombestemme meg i siste minutt. Jeg holdt henne i armene mine mens vi gikk fra soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Armen hennes omkranset halsen min mykt og naturlig. Jeg holdt hennes kropp tett, det var akkurat som på vår bryllupsdag, men hennes lette vekt gjorde meg trist.
På den siste dagen, da jeg holdt henne i armene mine, så kunne jeg knapt bevege meg et skritt. Vår sønn hadde allerede gått til skolen. Jeg holdt henne fast og sa til henne jeg hadde ikke lagt merke til at vårt liv manglet intimitet. Jeg kjørte deretter til kontoret og hoppet raskt ut av bilen uten å låse døren. Jeg var redd for at en liten forsinkelse ville få meg til å ombestemme meg … jeg gikk opp trappen, åpnet døren, og sa til Jane: “Beklager, jeg ønsker ikke denne skilsmissen lenger”.
Hun så svært forbauset på meg, og deretter rørte hun ved pannen min. ”Har du feber?” sa hun. Jeg flyttet hånden hennes fra hodet mitt. ”Beklager, Jane”, sa jeg, ” men jeg vil ikke skilles”. Mitt ekteskap og livet var blitt kjedelig fordi min kone og jeg ikke verdsatte detaljene i vårt liv, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lenger. Nå innså jeg at siden jeg bar henne inn i mitt hjem på vår bryllupsdag, så var det meningen at jeg skulle holde henne fast inntil døden skiller oss.

Jane syntes plutselig å våkne opp. Hun ga meg en kraftig ørefik, og så smalt hun døra igjen og brast i gråt. Jeg gikk ned til bilen, og kjørte bort. Jeg dro innom en butikk på veien hjem, og der bestilte jeg en stor blomsterbukett til min kone. Den unge damen bak disken spurte meg hva hun skulle skrive på kortet. Jeg smilte og sa: Skriv følgende, “Jeg vil bære deg ut hver morgen inntil døden skiller oss fra hverandre.”
Den kvelden kom jeg hjem med blomster i hendene og et smil i ansiktet. Jeg gikk opp trappene, for å finne min kone i sengen – død. Min kone hadde kjempet mot kreften i månedsvis, og jeg var så opptatt med Janes og mine egne behov at jeg ikke engang hadde lagt merke til det. Hun visste at hun ville dø snart, og hun ønsket å spare meg for den negative reaksjonen fra sønnen vår, i tilfelle vi hadde presset gjennom med skilsmisse..
Så i øynene til sønnen vår – ville jeg være en god og kjærlig ektemann ….
…………………
De små detaljene i livet er det som virkelig betyr noe i et forhold. Det er ikke det store huset, bilen, eiendeler eller penger i banken. Disse skaper kanskje et miljø som bidrar til lykke, men det kan ikke gi lykke i seg selv.
Så finn tiden til å være din ektefelles venn, og gjør de små tingene for hverandre som bygger intimitet. - Da vil sjansene være langt større for et lykkelig ekteskap!
Hvis du deler dette, så kanskje du kan redde et forhold? Det er mange par som ikke skjønner hvor nær de var ved å lykkes da de ga opp.
(ukjent opprinnelse)

Jeg er en Coelhoaner

Det hele startet med en bok som jeg fikk fra noen av mine beste venner, når min mamma døde.

Der det sto:

"Kjære Robin
Vi sender våre varmest tanker til deg, Cathrine,guttene.
Nok en epoke i livet er forbi. Du har mistet en mor, guttene en farmor og Cathrine en svigermor, Jeg vet at du har vært nødt til å håndtere stor sorg tidligere, men ingen sorg er like. Husk at det ikke forvent for mye av deg selv!
Ta vare på deg selv og den fine familien du har rundt deg. Jo, det er kanskje litt rart å sende en bok isteden for en blomsterbukett, men blomster blir det så mye av. Jeg tror du vil ha glede av boken, kanskje om en liten stund. det handler rett og slett om at ingen ting er umulig, med håp, tro og tillit kan de utroligste ting hende. Livet er forgjengelig, det som er viktig er å gjøre det beste ut av den tiden vi har. Det vet jeg du vet, men noen ganger kan det være godt å få en påminnelse om det, spesielt når ting er vanskelig.
Vi er her for deg.
Kjærlig hilsen"

Å så rett de fikk,I boken «Alkymisten» møte jeg gjetergutten Santiago som leter etter sin egen historie ved å følge en drøm. Jeg følger ham fra de andalusiske sletter til pyramidene i Egypt, stadig på jakt etter skatten han har drømt om. Underveis møter han ulike mennesker som hjelper ham og gir ham gode råd, og han møter den store kjærligheten i ørkenkvinnen Fatima. Men det viktigste han lærer på veien er å lytt til sitt hjerte og stole på det det har å fortelle.En magisk og fortryllende fortelling full av livsvisdom og kloke ord. Det er en bok som fikk meg til å tenke og føle, på en andeledes måte en jeg hadde gjort tidligere.Jeg ble en Coelhoaner.

Jeg har lest nesten alt som Coelho har gitt ut flere ganger, å jeg er ikke alene om dette for Paulo Coelho er en av verdens mest leste forfattere, og Alkymisten er solgt i 65 millioner eksemplarer verden over. Som tenåring var han lidenskapelig opptatt av å skrive og drømte om å bli forfatter. Hans foreldre mente derimot at å forfølge en slik drøm ville være å kaste bort livet sitt, og mente at han heller burde bli advokat.
 Da Paulo ikke ville høre på dem, bestemte de seg for å få han innlagt på psykiatrisk sykehus. Ikke bare en gang, men tre ganger. Der ble Paulo blant annet behandlet med elektrosjokk for at han skulle ”ta til fornuften”. Mange av oss millioner menneskers er glad for at behandlingen ikke virket på Paulo.

Å være en Coelhoaner, er først å fremst for meg å bli inspiret av hva han skriver. Kunne sette seg ned og filosofere over temaène han tar opp. Temaer som jeg selv er opptatt av. Livet, drømmer, mennesker, ulikheter eller likheter, hva hjerte sier. Ta vare på de små øyeblikkene, lytte til sin egen kropp, Kjærligheten, sex, døden,  Religion og magi. For å nevne noe. Dere som kjenner meg vet at jeg liker å snakke om disse tema`ne og at jeg hele tiden prøver å bli et bedre menneske. Først og fremst for meg selv.

Livet er herlig, Dere!

Er jeg flink til å leve?  Er jeg god mot mennesker rundt meg?  Bruker jeg nok tid på familien og venner? Er jeg snill nok mot min egen kropp ? Er jeg flink til oppdage verden rundt deg? Kan jeg se at jeg er priviligert?
Mange velger å følge andres spor, andres forventninger eller følger tradisjoner. Mange mener nok det lettest er å følge strømmen, men da oppdager jeg ikke “mitt eget” livs veier. “Mitt liv” har ingen levd før, mine oppdagelser har ingen gjort tidligere.
Det er spennende å oppdage sitt eget liv. Hver dag er det noe nytt å lære.
Det handler ikke om å komme først til mål i livet, tjene mest penger eller bli likt av alle mennesker. Livet er en oppdagelsesreise hvor reisen er det viktigste.
Det gjelder å lukte på blomstene, klatre i trærne, smake på honningen, krysse elvene og nyte både solen og vinden. Det gjør ingenting om jeg blir litt våt eller møkkete.
Livet setter sine spor uansett.
Jeg skal fortsette å være nysgjerrig. Hva ser jeg langs min veien? Hvem er menneskene rundt meg?
Hvorfor synger fuglene? Hvor kan jeg gå tur der ingen ikke har gått før? Hvordan smaker ting jeg ikke har smakt på? Kanskje jeg overasker meg selv.


livet er herlig.

Kom ikke til meg å klag!

Det finnes personer der ute som sutrer og klager over alle, men de sier aldri ifra til den det gjelder. Dersom man aldri sier ifra, hvordan kan man da forvente at ting blir bedre?
Jeg er ikke er redd for å si ifra om ting, men jeg velge mine kamper, det er faktisk ikke alle ting man trenger å si ifra om. Man skal respektere andre sin meninger også. Men hvordan kan man egentlig forvente at ting blir bedre om man ikke sier ifra?
For min egen del så mener jeg at man ikke kan klage over en ting, dersom man ikke er villig til å ta tak i det som plager en. Dersom jeg føler med dårlig behandlet av en person, så er det faktisk viktig at jeg sier ifra til vedkommende om det. Jeg ønsker også at andre skal fortelle meg om jeg gjør noe som er sårer eller noe annet. for om de ikke sier ifra, hvordan kan jeg da korrigert meg selv?

Så ikke kom til meg å klag om andre, si heller ifra til dem det gjelder. er min tanke. 
PS. FORTELL OM TING SOM ER BRA OGSÅ.

Trippel Filter

I antikkens Hellas var Sokrates kjent for å sette kunnskap høyt. En dag traff en bekjent den store filosofen og sa: Vet du hva jeg nettopp hørte om din venn? 
Vent litt, svarte Sokrates. Før du forteller meg noe, ønsker jeg at at du lar det passere gjennom en liten test. Den kalles trippel filter test. 
Tripel filter?
Det stemmer, fortsatte Sokrates. Før du forteller meg noe om min venn, kan det være en god idé å ta et øyeblikk og filtrere det du skal si. Det er derfor jeg kaller det trippel filter test. Det første filteret er sannhet. Har du forsikret deg om at det du skal fortelle meg er sant?  
Nei,sa mannen, faktisk har jeg bare hørt om det. 
Greit, sa Sokrates. Så du vet egentlig ikke om det er sant eller ikke. La oss nå prøve det andre filteret, filteret om godhet. Er det du er i ferd med å fortelle meg om min venn noe bra?
Nei, tvert imot ... 
Så fortsatte Sokrates, du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant. Du kan fremdeles bestå prøven, fordi det er ett filter igjen: filteret om nytten. Er det du vil fortelle meg om min venn til noen nytte for meg?
Nei egentlig ikke ...??
Vel, konkluderte Sokrates, hvis det du vil fortelle meg hverken er sant eller godt eller enda til nyttig, hvorfor fortelle meg det  i det hele tatt?

Er Livet så kjipt, som media sier?

Mulig jeg tar feil, men hvorfor tar media bare opp det som er galt eller negativt hele tiden, eksempelvis krise, krig, terror, ulykker, overgrep, katastrofer og om personlige tragedier. Pluss mye mer som jeg ikke kommer på i farten. Er det fordi; det er de som vekker oppmerksomhet, og som selger og bidrar til økte opplagstall?. Eller liker vi å lese om det negative?. Jeg forstår at media skal gi oss et bilde av samfunnet vi lever i men, det er da veldig mye som går kjempebra også. At folk greier seg fint og har det bra, eller at ting rett og slett fungerer.Men det er langt fra så populært å skrive/snakke om,.

At man går på trynet av og til, noen ganger grundig også, men klarer å reiser seg, børster av seg støvet og går videre. Det er jo slik det er for oss alle i større eller mindre grad i løpet av livet. Livet er jo en berg og dalbane, livet er et spennende spill, livet er å hoppe i fallskjerm, det er å ta sjanser, falle og reise seg igjen. Det er jo slik saker det burde være mye mer om i media?. Jeg har mer enn en gang lurt på hvorfor slikt verken blir omtalt eller verdsatt.

Jeg tror faktisk at vi har godt av å lese/høre litt om den positive delen av tilværelsen. At media dekker mer av det positive som skjer rundt oss, det verdifulle vi har, all den kjærligheten som finnes hele tiden. At de tar for seg de fantastiske personene som gjør noe godt for andre. De personene som opplever positive ting. Er det ikke slik at positivitet avler positivitet?

Og la det for all del være sagt: Dette er ikke et angrep på folk som virkelig sliter. Men kanskje det kan være inspirerende og realitetsorienterende, for noen av oss.

Bruker jeg for mye tid foran pc`en?

Jeg er vel neppe en tenåring eller i 20 årene lenger. Egentlig er jeg vel en moden mann. Om jeg er er pen, kommer vel ann på øynene som ser, men jeg synes selv at jeg er innenfor det «akseptable». Men selv om jeg har passet 40 (+5) års alderen, prøver jeg i alle fall å henge med litt i denne digitale verden.

Jeg har begynt å blogge, har vært på facebook en stund og sett litt på det med å twitrer, har smartphone og ipad. spiller litt X-box, playstation og Wii og skriver SMS med mine barn, Men har ikke gjort som Cathrine, hengt meg på Wordfeud. Har forstått at det dreier seg om en slags form for Scrabble, som man spiller på mobilen.


Det kan nok variere, men jeg prøver ikke å bruke for mye tid foran pc’en. Det finnes nok mange som bruker mer tid foran den enn hva jeg gjør, men jeg har stilt meg spørsmålene: Bruker jeg for mye tid foran denne pc`en? Eller er jeg bare redd for å ikke henge med?


Da jeg var liten og pen. Hadde jeg ikke pc, mobil eller Ipad. Det fantes ikke facebook, blogg, X-box, Playstation eller Wii. Jeg hadde sykkel, og luftgevær. Vi lekte boksen går og gjemsel. Mamma ringte meg ikke på mobilen, hun skrek på meg fra vinduer! Jeg lekte med mine venner UTE, ikke ONLINE! Husarrest var fremdeles en straff, ikke en belønning. Men jeg satt med kassettspilleren å hørte på opplesningen av Morgan Kane og hadde Commodore 64.å spillte på. Jeg  følte at jeg hang med i utviklingen. Så Jeg har vel ikke endret meg så mye de siste 35 årene?

Til ettertanke

En mann banket på sin venns dør for å be ham om en tjeneste:
"Jeg lurte på om du kunne låne meg femtitusen kroner fordi jeg har en gjeld å betale. Kan du hjelpe meg? "
Da venn spurte sin kone om å hjelpe til med å samle sammen alt de hadde av penger, men selv hadde de ikke nok. De måtte gå ut og låne penger fra naboene før de klarte å få hele beløpet.
Da mannen forlot dem, merket kvinnen at hennes mann gråt.
"Hvorfor er du trist? Er det fordi vi har fått oss gjeld til våre naboer?, er du redd han ikke er i stand til å tilbakebetale dem? "
"Ingenting av den sorten! Jeg gråter fordi han er min beste venn, men selv hadde jeg ingen anelse om han var i nød.
"Jeg bare tenker på at ham måtte banke på min døren, for å spørre meg om et lån."

Hvor er alle helter hen.?

Kor e alle heltar hen stå opp igjen Stalin kom tilbake, Gud takke verdens lønn og ateisten sønn.....synger Jan Egum, å hvor er alle helter hen? Jeg sitter å tenker litt på dette. Om hvorvidt vi mangler helter i vår tid og hva det egentlig betyr å være helt?
Eller skal jeg slutte meg til de som mener at alle de gode er døde eller pensjonert eller flere generasjoner tilbake. Hvor finnes en ny Fritjof Nansen, Roald Amundsen, Tor Heyerdal eller i hvert fall en yngre Gunnar"Kjakan" Sønsterby osv osv. men for all del, det har vært mange andre "helter" også.
For å finne mere ut av dette Googlet jeg HELTER for å finne ut hva en helt egentlig er.

Ordet HELT er Gresk og stammer fra en rot som betyr å beskytte og tjene. Betydningen er knyttet til selvoppofrelse.HELTER driver historien fremover med sin handlekraft, vilje og mot. Men en HELT er også en som er villig til å ofre sine egne behov for andres skyld. Dermed røk alle mine forslag til idrettshelter ut. Hvor blir det av de andre? hvor er de?
Kan alle bli en helt? Hva med å starte opp med eksempel betalt parkeringavgiften for en som holder på å få parkeringsbot? måke snø for naboe`n eller bare ta seg tid til å snakke med en ukjent - Da er vi muligens en hverdagshelt for noen. Eller så blir vi tatt for å være en raring. Å dem når jeg tenker etter er det jo heller ikke flere av.

Skapelsen av SEX ??

Platon`s skapelse var et Vesen

I følge Platon var mann og kvinne ved skapelsens begynnelse ikke slik de er i dag. Det var bare ett vesen, kortvokst, med en kropp og en hals, men hodet hadde to ansikter som så hver sin vei. Det var som om to vesener hang sammen i ryggen, med to forskjellige kjønn, fire armer og fire ben.

Men de greske gudene var misunnelige, for de så at en skapning med fire armer kunne arbeide mer, med et ansikt hver vei var de alltid årevåken og kunne ikke angripes bakfra, og med fire ben var de bedre rustet til å stå eller gå lenge av gangen. Og det farligste var at skapningen hadde to forskjellige kjønn, slik at den ikke trengte andres hjelp til å formere seg.

Da sa Zevs, den høyeste av Olymenes guder:

”jeg har en plan for å få disse dødelige til å miste sin kraft”

med et lyn delte han denne skapningen i to, og slikt skapte han mann og kvinne. Dermed ble det mange flere mennesker på jorden, og samtidig ble befolkningen forvirret og svekket, for nå måtte hver og en søke sin tapte halvdel for å omfavne den på ny, og i denne omfavnelsen få tilbake sin gamle kraft, evnen til å unngå bakholdsangrep, utholdenhet som skulle til for å gå langt og tåle trettende arbeid. Dette favntaket hvor to kropper på ny smelter sammen til en, kaller vi sex.

Platon.



Er du lykkelig?

I dag hadde jeg en lang og intens tankesamtale, (med meg selv). Om vi mennesker er lykkelige? Denne samtalen kom av andre samtaler (ikke med meg selv) om livet og lykke.  Her er en kort oppsumering av de spørsmålene/tankene jeg har stilt til andre personer om lykke:

-Jeg vet ikke om alle er lykkelig eller ulykkelig. Det jeg vet, er at mange har det travelt, de arbeider,trener, barna, ektefellen, regninger, været, karrieren og utdannelsen. Mange er opptatt av hva de skal gjøre i morgen, hva som må handles inn, hva de trenger for ikke å føle seg mindreverdige i forhold til nabo`n- venner – eller lignende.
Når alt kommer til alt, er det få mennesker som sier: ”jeg er ulykkelig” til meg. De fleste sier: ”jeg har det bra” jeg har alt jeg har ønsket meg.

Da spør jeg: ”Hva gjør deg lykkelig?”

Svar: Kjæreste, barn, familie, venner,  jobb, hus, hytte på fjellet og en god helse.

Da spør jeg en gang til: Har du noen gang satt deg ned og tenkt over, om det er alt her i livet for deg?
Svar: ja, det er alt.

Jeg gir meg ikke: ” så meningen med livet er altså arbeid, familie, barn som vokser opp og flytter hjemmefra, en kjæreste som blir mer som en venn, enn en du virkelig elsker. En dag tar jobben din slutt. Hva gjør du da?
Svar: de har ikke noe svar, eller de skifter samtaleemne.
Nå sant skal sies svarer de. Når barna har blitt store og flyttet ut, når jeg blir gammel osv. Da skal jeg gjøre det jeg alltid har drømt om, nemlig å reise, skille meg, flytte osv osv.
Spørsmål mitt blir da: men sa ikke du at du var lykkelig nå?

Dette var kort versjonen av de samtalene, men igjen så stiller jeg meg følgende spørsmål:

Hvorfor lever vi ikke ut drømmene våre nå?   - Hva er vi redd for? – hva hindrer oss?  

Rynkefri med Lòreal eller hemoridekrem?

Har hengt meg litt opp i TV reklamen den siste tiden og en av disse er om rynke reduksjon.

(Jeg har selv en.... «noen» rynker.....) men L’oreal, for eksempel har en krem de påstår at jeg skal få redusert rynkene med opptil 48% på 8 uker. Spørsmålet mitt er hva skjer i uke 16? Da er jeg opp i 96 prosent. En uke til, hva skjer da? Er jeg da rynkefri?

Så også på god morgen norge for en stund siden, og der var han max-faktor typen, som anbefalte hemoroidekrem for å redusere rynkene under øynene,men er ikke den kremen for andre steder en ansiktet da??? jeg har da ikke rynker i rompa.

Så jeg er glad for de rynkene jeg har.
Ps: har tenkt til å beholde de.

Jeg er glad i deg.

Tenk om noe skulle skje med en av dine beste venner?

Noe som gjorde at du aldri mer ville få se vennen igjen.

Tenk hvis din venn aldri fikk vite at du virkelig var glad i, at du brydde deg eller at du satt pris på.
Tenk hvis det siste du sa til han var “jeg vil aldri snakke med deg igjen” på grunn av en ørliten krangel.
Tenk på hvordan det ville føles…. Alle trenger å høre at folk bryr seg,støtter opp, og setter pris på sine venner.
Å si til noen at du er glad i gjør ingen skade verken for deg eller den som får høre det.
Det har en motsatt virkning.
Du føler en glede i hjertet og en varme som strømmer ut i kroppen din.
Bruk derfor tid på dine venner. La de få vite at du bryr deg, at du er glad i dem og at du alltid vil være der for dem. Man kan aldri høre det ofte nok.
Derfor vil jeg si til deg igjen:

Jeg er glad i deg min venn , jeg bryr meg om deg..